Vi bør løfte frem denne krisens frontsoldater

Nå er det tid for å høste lærdommer, særlig de vi ikke liker å tenke på. Norge har så langt klart seg bra i denne krisen. Oppsummert har vi strøket i beredskap, fått godkjent på gjennomføring, og med et resultat langt over norm.

En pandemi er en spesiell form for krise, der helsemyndigheter og helsesystemet er i frontlinjen. Men her finnes også erfaringer og rom for refleksjoner om krisehåndtering generelt, og om overføringsverdi også til sikkerhetspolitisk krisehåndtering.

Det sies ofte at generaler planlegger for den forrige krigen. Det samme gjelder kanskje helsebyråkrater og politikere. Machiavelli skrev i «Fyrsten» at mennesker generelt ikke tror på noe nytt før de faktisk har erfart det. Da er det i så fall et trekk ved mennesket at vi er konservative og unngår endring før vi forstår at det er tvingende nødvendig fordi hendelser inntreffer.

Hvem av oss hadde akseptert sikkerhetstiltakene på flyplassene før 11. september 2001?

Og hvorfor hadde vi ikke truffet tiltak for å sikre vital infrastruktur før 22. juli 2011, etter ti år med fokus på terror? Og hadde vi som borgere for et par år siden bejublet at skattepengene skulle brukes til å bygge opp lagre av smittevernutstyr og medisiner, eksempelvis åndedrettsvern tilsvarende over 400 år med normalforbruk – eller øyebeskyttelse til over 2000 års normalforbruk. Hvorfor skulle vi prioritere dette fremfor veibygging, skole, politi og andre deler av helsevesenet før Covid?

Våre valg og prioriteringer

Les også:

– Vi har ikke noe tid å miste

Til syvende og sist handler beredskap om oss alle, våre valg og prioriteringer. Om hva vi tror på og ikke tror på. Pandemien viser er det mange oppfatninger om hva og hvem som bør prioriteres, om nytten av munnbind, og risikoen ved å dra på hytta, om de mentale påkjenningene ved nedstengning er tatt med i kost- nyttevurderingene og hvordan prioritere vaksiner.

Les også: – Nå er det lik konkurranse, gutta!

Dette betyr ikke at vi ikke skal være kritiske. Det er mye å lære, og særlig tre læringspunkter i form av erkjennelser bør vi ta inn over oss.

Vi kommer til å bli overrasket. Vi må akseptere å leve med risiko. Neste konflikt eller krig blir neppe som den forrige, eller noe i nærheten av det vi planlegger for. Det ligger i menneskeskapte krisers natur at våre defensive planer og tiltak gjør sannsynligheten for det det vi faktisk planlegger for mindre fordi en aktør vil velge et annet angrepspunkt.

En anne type krise

Paradokslogikken som omgir krig og konflikt gjør det mer sannsynlig at vi vil bli utfordret der vi ikke er forberedt. Moderne teknologi bidrar til å skape nye sårbarheter. Naturkatastrofer og pandemier er annerledes enn menneskeskapte kriser. De er ikke besluttet, det er ingen vilje å påvirke. De kan ikke avskrekkes. Samtidig er det vanskelig å fastslå hva, hvor, når og hvorledes de vil inntreffe. Vi vil bli overrasket.

Les også: Troppssersjant Aleksander Stabell måtte spørre en canadisk bataljonslege om de hadde vaksiner til overs. – Trist at vi måtte gjøre det på denne måten, sier han.

Å lede i og håndtere det uforutsette er helt sentralt. Hvis vi aksepterer at vi ikke vil ha planer som dekker alle eventualiteter, at planene neppe overlever møtet med virkeligheten, må vi trene på å håndtere det uforutsette. Å drive planarbeid vil kunne gjøre oss bedre til å håndtere, også det uforutsette. Men det må finnes tid til å trene på håndtering av det vi ikke tenkte på.

Etterpåklokskap er viktig. Erfaringslæring kalles det, og krever respekt overfor de som stod i det. Da blir det lettere å skape et klima for åpenhet, læring og forbedring. Forklaringene er gjerne sammensatte. Skal vi lære, må vi ha åpenhet og akseptere at feil har blitt gjort. Naturligvis må grove forsømmelser og uaktsomhet påtales, men overordnet sett må det eksistere en kultur for læring.

Holder samfunnet i gang

Vi bør løfte frem denne krisens frontsoldater, alle de som ikke kunne trekke seg tilbake til hjemmekontoret i visshet om at lønnen fortsatte å tikke inn hver måned: rengjøringspersonalet, butikkansatte, bussjåførene, alle i helsevesenet og skolevesenet for å nevne noen. De som holder samfunnet i gang. Og til de som er permitterte, arbeidsledige, og de som har opplevd eller risikerer at bedriften de driver går under.

Mange har det vanskelig nå.

Les også:

– Forsvaret er den viktigste beredskapsetaten i landet

Også sikkerhetspolitiske kriser rammer sivilsamfunnet. Vårt militære forsvar er avhengig av sivil støtte, innenfor rammen av Totalforsvaret. En sikkerhetspolitisk krise vil gjøre forsvar og militærmakt fremtredende, men moderne konflikter utkjempes innenfor rammen av sivile samfunn, ikke på en isolert slagmark tom for sivilbefolkning.

Sivile skal forsvares, men bidrar også til Forsvaret.

Inngripende tiltak

Pandemien har også berørt forholdet mellom regjering og Stortinget, om innsyn i beslutningsgrunnlag, om portforbud, sektorprinsipp, Grunnloven og mer. Alt dette er viktig og prinsipielt og primært et politisk anliggende.

Det er likevel et poeng å minne om at en sikkerhetspolitisk krise vil kunne innebære beslutninger om langt mer inngripende tiltak, i en tidlig fase og gjerne under tidspress. Det er viktig å forberede system, strukturer og befolkning også på dette. Da må vi diskutere. Aller helst før krisene inntreffer. Heller ikke her vil vi evne å være forberedt på alt.

Og som premiss for diskusjonene bør vi prøve å motbevise Machiavellis påstand: Vi må forsøke å tro på det nye før det inntreffer i større grad enn det vi har gjort.